Forsberg sitt innlegg i Trontaledebatten

Norge har kanskje laget verdens beste bunnplanke for å virkeliggjøre det beste i oss sjøl. Vi kan være stolte av de kloke beslutningene generasjonene før oss har tatt, slik at min generasjon kan vokse opp i et samfunn med mange muligheter til å lykkes. Desto tøffere er det for dem som ikke opplever det å lykkes i sitt eget liv, og ramler ut av fellesskapet.

Å bekjempe fattigdom handler om å ha en inntekt man kan leve av. Det handler også om å få verktøy til å mestre det livet man har fått utdelt. Mange av oss er heldige og vokser opp med ressurspersoner rundt oss, personer som kan vise oss hvordan vi tar gode valg for oss sjøl.

Hverdagen for mange barn og unge handler om å leve i sosiale problemer med rus, vold og konflikter. Det er lett å overta forrige generasjons fattigdom og gjøre det til sin egen. Voksne barn av mennesker som sliter med rusproblemer, kan vi grovt dele inn i tre. Du har dem som tar mer eller mindre avstand fra hele greia. Du har dem som blir rusmiddelmisbrukere sjøl, og så har du de siste, de som gifter seg med en rusmiddelmisbruker. Det sier noe om hvor vanskelig det kan være å snu sine egne tankemønstre, noe som gjør at mange tar dårlige valg for seg sjøl.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at en kvinne som møter på et krisesenter for tredje gang for å søke beskyttelse fra nok en mann, snakker om vold og frykt. Det ligger en mur av skam rundt dette. Vi må bryte muren av skam og senke terskelen for å be om hjelp. En styrket rusomsorg kan ikke bare handle om hvordan vi kan hjelpe rusmiddelmisbrukeren, men også familien som står rundt. På den måten kan vi gi nye generasjoner muligheten til å bryte generasjonsfattigdommen og gjøre gode valg for seg sjøl. I dag blir mange rusmiddelmisbrukere møtt med politi og straffelov. Sjuke mennesker har behov for behandlingsplass og ikke en fengselsplass. Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene i denne debatten. Prinsipper er ikke viktigere enn mennesker, og fattige mennesker fortjener bedre enn å bli møtt med velment moralisme.

Høyres Kristin Clemet sier at ytelsene til dem som ramler utenfor, er for gode og bidrar til at mange ikke deltar i arbeidslivet. Man må befinne seg fjernt fra de menneskene det gjelder, for å komme fram til dette. Er det denne beske resepten representanten Nicolai Astrup snakker om når han viser til at Høyre har en sosialpolitikk som virker? Det er lett å se at det er feil når over 90 000 mennesker med ulike funksjonshemninger ønsker å bidra med sine flotte ressurser, men ikke får de samme mulighetene som oss andre. Løsningen for alle disse er ikke å kutte i trygden, men å senke terskelen for deltakelse.

I Arbeiderpartiets arbeid i arbeids- og sosialkomiteen vil vi lytte til alle som har et engasjement for et Norge der flere får plass i fellesskapet. Men jeg kan allerede nå fastslå at den politikk høyresiden vil føre for privatisering, kutt i dagpenger og svekkelse av fagforeningene – og dermed bidra til at de med lav lønn får mindre å rutte med – er gått ut på dato. Vår politikk går ut på å bidra til at flere organiserer seg og får sterke faglige rettigheter, bekjempelse av arbeidsløshet og å lage et mer inkluderende arbeidsliv der flere mennesker får muligheten til å bidra.

Det er ingen grunn til sjølskryt for det vi har lyktes med for å skape et mer inkluderende samfunn. Mange føler seg usynlig i sitt eget samfunn. En inkluderingspolitikk for de neste årene må handle om å lytte til dem som ikke har en sterk stemme i samfunnsdebatten. Gjennom å ruste opp Nav, barnevernet, skolehelsetjenesten, rusomsorgen og kriminalomsorgen kan vi nå dem som føler seg usynlig og glemt. Det er disse menneskene vi skal invitere inn for å bygge et sterkere og tryggere samfunn for oss alle. Vi vil ikke ha bekjempet all fattigdom om fire år, men med et rød-grønt flertall får vi tatt viktige skritt i riktig retning.

Se innlegget ved å følge denne linken!