Åpne dører

Noen samfunnsdebattanter prøver å fremstille Norges befolkning som sykeliggjort og uten evne til å takle motstand. De bruker statistikk over antall uføretrygdede og tolker dette som et tegn på at vi som mennesker i samfunnet blir stadig svakere. De har prøver ikke å se hvordan samfunnet har utviklet seg, skylde ligger på hver enkel. Når unge jenter sliter med spiseforstyrrelser, angst og depresjoner i økende grad kan vi ikke legge skyld på hver enkelt. Det handler om hvilken samfunnsutvikling vi har hatt.

Som politikere kan vi velge å sette oss på sidelinja, snakke om kompleksiteten og fraskrive oss ansvar. Dessverre har alt for mange valgt denne veien, stilt godt opp for de som har klart seg forholdsvis godt i samfunnet. Vi trenger politikere som trenger å erkjenne at man ikke har levert på alle områder. Norge er kåret til verdens beste land å bo i, for A4-mannen i gata. Vi trenger politikere som strekker ut mer enn retorikk til menneskene som ikke har fått alle mulighetene i livet. Vi trenger politikere som strekker ut en varm hånd og en invitasjon inn.

Politikken består av alt for mange av de som har hatt mange åpne dører, som bidrar mer til å forsterke bildet av de vellykka. Det var sterke historier som møtte Håkon Lie når han dro rundt blant de narkomane i Oslo og fikk selv se hvordan det stod til. Det er på tide at vi innrømmer at vi ikke har levert i rusomsorgen. Arbeiderpartiet har ikke levert godt nok, men det har heller ingen andre partier.

En god rusomsorg handler om å strekke ut en hånd og invitere inn de menneskene som har møtt mye motgang i livet.